Jostedalsbreen 22- 24 mai

På den siste turen dette året, gikk vi på Jostedalsbreen på fjellski. Vi gikk opp fra Gjerde inne i Jostedalen og kom ned i Fjærland. Siden vi bafant oss på bre, var det et stykke vi måtte gå i taulag. Jeg skal nå se på taulagsrutiner og nødvendig utstyr.

Nødvendig utstyr:

1. 2 skrukarabiner og 2 vanlige
2. Sele (kroppssele eller sitte- og brystsele)
3. En 120 cm slynge
4. To klemknuteslynger
5. En 60 cm slynge
6. Et snøanker eller isøks
7. Innbindingstau
8. Heltau ca 60 meter, per taulag.

Dette er fra en tur på blåis, men en bruker samme utstyr på snølagt bre.
Foto: Thea Foss von Ahnen

Taulagsrutiner:

Inndeling av tauet:

Inndelingen av tauet bør være ganske nøyaktig, en grei måte er å legge tauet frem og tilbake på bakken, med  så mange bukter som det er folk med i gruppen. Det kan være greit å ha en kveil med tau både foran og bak i taulaget, slik at det blir lettere ved en eventuell redning. Det første og den siste i taulaget kan binde seg inn med en åttetallsknute, mens resten av taulaget kan bruke en butterfly knute. Avstanden mellom brevandrerne bør være mellom 7 og 10 meter.

Bevegelse i taulag:

Haslene (2008) hevder at "en forutsetning for å kunne bevege seg trygt på bre er at tauet holdes stramt og rett , og at taulaget beveger seg riktig i forhold til sprekkene."(s.86)

Når en kjører på ski ned en bre, må en ofte traversere litt, spesielt der hvor det er bratt. Oppdager en da sprekker er det viktig å krysse disse på tvers av sprekke og ikke langs med sprekkene. Det er også viktig at hele taulaget krysser sprekkene på tvers, slik at ikke hele taulaget blir dratt ned i sprekken dersom en faller ned. Haslene (2008) hevder også at tyngden på taulaget er en sikkerhetsfaktor. Er det mange i taulaget, er det flere til å holde vekten dersom en skulle falle.

Nedkjøring i taulag. Bildet er fra Chamonix
Foto: Veronika Strøm

Litteratur:

Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring

DNT Fjellsport, Oslo

Flakskred!

På vår tur til Hurrungane, 6-8 mai, gikk vi forbi et gigantisk flakskred på en av turene vi var på. Flakskred er den farligste skredtypen og den som tar flest liv. Men hva består egentlig et flakskred av?

Flaksredet vi gikk forbi i Hurrungane
Foto: Cathrine Amudsen

 "Flakskredet er den skredtypen som blir størst og farligst, og praktisk talt alle skred som utgjør skader, hører til denne typen" (Horgen 2010, s.59)

Snøen i et flakskred kan være tørr eller våt og snøflakene glir mot bakken eller mot underliggende snølag. Et flakskred består av større eller mindre snøflak som glir ut samtidig, noe som gjør det langt mer omfattende i forhold til et løssnøskred, som starter i ett punkt og brer seg utover.

Flakskred forekommer ved helningsvinkler mellom 35 og 45 grader. Horgen (2010) hevder at alle skråninger som er brattere enn 30 grader, må betraktes som snøskredområder, såfremt ikke terrenget er dekket av tett skog. (s. 59)

Landrø (2007) hevder at det er spenninger i snødekket som legger til rette for om et flakskred løsner eller ikke. Vi som skikjørere er med på å svekke disse spenningene i snødekket, som kan føre til at skredet løsner.

I følge Landrø (2007) består et flakskred av tre hovedelementer:

• Flaket: som består av et lag i snøen der snøkrystallene er godt bundet til hverandre
• Svakt lag: som består av svakere eller dårligere bundet snø som kollapser eller sprekker og får flaket til å løsne.  Det svake laget kan også være et glatt lag som gir dårlig friksjon til overliggende lag.
• Gliflate: et hardere snø- eller skarelag som flaket kan skli på. Bakken kan også fungere som underlag for et flak. (s. 45)

Flaket:

Snøen legger seg lag på lag gjennom vinteren, den blir påvirket av ulike værforhold, som vind, sol og kulde. Vinden frakter snøen over i le områdene. Jo hardere vinden blåser, jo mer snø forflyttes og jo hardere blir den. Når det ligger et hardt lag oppå et svakere lag, kaller vi det for et flak, men det kan også være omvendt, underlaget, det svake laget, kan være hardere enn selve flaket. Flaket består av fokksnø, sterk vindpåvirket snø.

Svakt lag:
Det svake laget kan bestå av alle former for snø. Et svakt lag består som regel av overflaterim, rennsnø eller skarelag.

Gliflate:

I følge Landrø (2007) er det skarelag, harde gamle snølag og hard vindtransportert snø som går igjen som gliflate i ulike skredrapporter. Andre utmerkede gliflater for skred er svaberg, is og vått gress.

Tydelig bruddkant
Foto: Cathrine Amundsen

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid.

Høyskoleforlaget, Oslo.

Landrø, M. (2007). Skredfare, snøskred, risiko, redning.

Fri Flyt AS, Oslo 

Et skred har gått! Hva gjør vi??

På turen vår til Vigdalen i Jostedalen, 12-13 februar, hadde vi fokus på kameratredning, veivalg og ulike snøtester. Vi gravde ut to skred og ble delt i to grupper. Her gravde den ene gruppen ned sekker med og uten sender/ mottakere, mens den andre gruppen ikke så på. Så ble den ene gruppen bedt om å søke frem overlevende (sekker), men vi viste ikke om de skredtatte hadde sender mottaker eller ikke, men vi fikk vite hvor mange som var tatt av skredet. Jeg kommer her til å gå mer inn på skredredning, overlevelsesmuligheter og kameratredning med bruk av søkestang.

Foto: varden.no

Horgen (2010) peker på viktigheten av at en som veileder følger normen for ferd, område og gruppe etter evne. På vinterstid er det også viktig å fokusere på hovedprinsippene ved den norske metoden, med hensyn til skred: "Gjør våkne veivalg og gå rundt lagdelt snø i lesider med glideflate brattere enn 30 grader, når høydeforskjellen er over 5 meter." Dette er et godt prinsipp å følge, men selv om vi følger alle regler, gjør valg og vurderinger etter alle kunstens prinsipper, kan vi gjøre feil.

Overlevelsesmulighetene:
Skal en virkelig få respekt og den nødvendige ydmykheten for snø som element, må en kjenne til hvor stor eller liten sjanse det er for å overleve en skredulykke der en blir fullstendig begravd. Ser en på felles internasjonale erfaringsgrunnlag ser en at 9 av 10 skredofre lever 15 minutter etter fremgraving. Dette tilsvarer at overlevelsesmulighetene for den som blir gravd frem innen 15 minutter, er på hele 90 %. Men det understreker også viktigheten av rask og effektiv kameratredning. Overlevelsesmulighetene synker altså drastisk etter 15 minutter.

Kameratredning ved skredulykker:
Kameratredning er en kamp mot klokka, derfor er faktorene tid, effektivitet og hurtighet viktige når det kommer til utførelsen av kameratredningen.

Organisering og varsling: 

1. Idet skredet går, bør en følge den medrevne personen med blikket. Klarer en å stedfeste medrivningspunktet, og/eller enda bedre forsvinningspunktet, har en et konkret område å ta utgangspunkt i under det kommende søket.
2. En i gruppen eller veileder må ta ledelsen. 
3. Området hvor en samler gruppen, må være et sikkert sted, med tanke på eventuelle etter skred.
4. Varsling bør skje om en har mulighet til det. Er det en gruppe med få personer og det er langt til dekning, må en vurdere om det er hensiktsmessig å sende folk for å varsle etter hjelp

Horgen (2010) mener at hvis "du skjønner at situasjonen er så krevende, og skadeomfanget så stort, at du og gruppen vanskelig kan håndtere den alene, må det varsles straks. Virker situasjonen håndterbar innenfor rimelighetens grenser, bør man ha i bakhodet hvor viktig de første 15 minuttene er i forhold til den/de skredtatte sine overlevelsesmuligheter."

Foto: breogfjell.no

Overflatesøk:

1. De som deltar i søket, danner en søkelinje som dekker så mye av skredets bredde som mulig. Avstanden bør være ca. 4-5 meter.
2. Her bør en bevege seg hurtig oppover eller nedover i skredet.
3. Gå både opp og ned skredet.
4. Hver person har med seg spade, søkestang og to skistaver.
5. Marker funn med staver satt i kryss.
6. Søk rundt trør og steiner.
7. Leder må bli informert til enhver til under overflatesøket.
8. Hensikten er å se og markere eventuelle funn som staver, votter o.l.

Søkelinjer, søkestang:

1. Finner en ikke den savnede under overflatesøket, går en med en gang over til søk med søkestang i organisert søkelinje. 
2. Her tar en utgangspunkt i eventuelt medrivningspunkt og/eller forsvinningspunkt, samt eventuelle funn gjort under overflatesøket. Denne avgrensningen kalles en søketeig.
3. Det må avtales en søkeleder.
4. Gruppen steller seg opp på en linje, men armene strekt ut mot siden, fingertupp mot fingertupp.
5. Hver og en gjennomfører et trepunktsøk. Ett søk ut til siden fra venstre fot, ett søk fra midt fremfor seg og ett søk ut til siden fra høyre fot. 
6. Etter tre søkepunkt, stiller en seg med søkestangen over skulderen, som signal for at en er klar for ett nytt søk.
7. Når søkeleder ser at alle er klare, gir han eller hun signal om at en skal ta et steg frem og søker i hver sine tre punkt igjen.
8. Slik forsetter man til det er funn.

De fleste blir funnet grunnere enn 1,5 meter, og det er liten sannsynlighet for at den begravde ligger dypere enn 2 meter. Det er derfor ingen grunn til å stikke søkestangen lengre enn 1,5 til 2 meter ned.

Foto: rodekors.no

Utgraving:

1. Ikke tråkk rett over den begravde, dette kan føre til at en tetter igjen luftlommer og kan skape panikk.
2. Søkestangen indikerer hvor langt en skal grave.
3. Begynn med spaden og gå så over til å bruke hendene, slik at en ikke skader den begravde med spaden.
4. "Ligger personene dypere enn en halv meter, er det hensiktsmessig å grave den forulykkede frem delvis nedenifra."
5. Prioriter alltid å grave frem hodet, luftveier og brystkasse først.

Foto: irkh.no

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid.

Høyskoleforlaget, Oslo. 

Tur over Hemsedalsfjellet 27 januar- 1 februar.

Da var det på tide med årets første tur. Dette ble en seks dagers tur over Hemsedalsfjellet på fjellski. Vi begynte ved Breistølen oppe på Hemsedalsfjellet og gikk til Hemsedal sentrum. Denne turen startet med kolonnekjøring og nærmest storm og whiteout oppe på fjellet, og det stoppet ikke der. De første fire dagene hadde vi delvis til ingen sikt og en del vind. Dette førte til at vi var nødt til å gå på kompasskurs konstant hele tiden.

I følge Horgen (2010) kan en organisere kompassmarsjen slik at en sender ut en person så langt frem at en ser han/ hun, for så å rope høyre eller venstre når en går fremover. Der den første personen stopper opp, blir han eller hun stående for å sjekke kompasskursen, for så å sende ut nestemann når han eller hun kommer frem. Slik kan en veksle på å gå fremst, og få en viss flyt i kompassmarsjen.
Horgen (2010) hevder også at det er viktig at ikke bare en person tar ut kursen, men at hele gruppen burde delta. Det er også viktig at hele gruppen går på samme kompasskurs. Horgen (2010) mener også at "uten fastpunkter må de aller fleste gå, men de kikker på kompasset, for å klare å gå rett frem mer enn noen ganske få meter."

En av dagen hvor det var helt hvitt
Foto: Marius Engelund

Da vi gikk på kompasskurs brukte vi noen av prinsippene til Horgen (2010), men vi gjorde det på en litt annen måte. Her gikk den første i gruppen uten å se på kompasset, mens de tre bak denne personen hele tiden fulgte med på kompasskursen og rettet opp den første i gruppen ved å rope høyre eller venstre. Resten av gruppen, utenom de fire som gikk først, fulgte bare etter. Vi gikk helt først i fem til ti minutter hver, for så å legge seg helt bakerst i gruppen. Det er ganske tungt å gå helt først, og en kan bli litt svimmel av å ikke ha noen holde punkter. Ved at vi rullerte slik vi gjorde, og med tanke på at vi var en stor gruppe, fikk en en god del pause mellom slagene. Dette var en metode som fungerte veldig bra for oss.

Det var ikke hvitt hver eneste dag :D
Foto: Alea Møbius

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid.

Høyskoleforlaget, Oslo. 

Egenferd til Femundsmarka 4.- 11. april

De to ukenene etter påske ble satt av til en tur som vi skulle planlegge selv. De eneste kriteriene vi måtte oppfylle var at det skulle være minimum fire netter, helst i Norge og vi måtte gå på ski. Vi valgte derfor å legge turen til Femundsmarka Nasjonalpark. Turen skulle være en skikkelig kosetur, med masse god mat og bålfyring. Vi hadde også med isbor og litt forskjellig utstyr til isfiske.

Foto: Lars A. Seim

Når man bedriver isfiske er det mange forskjellige metoder man kan benytte seg av. De fleste metodene er tilpasset forskjellige fiskearter. Når man skal fiske abbor er pimpel et av de mest effektive metodene. Pimpel er et slankt og relativt tungt lokkemiddel med tre små kroker under. De små pimplene egner seg best på grunt vann, mens de større er best på dypt vann. De tre krokene agnes vanligvis med maggot eller meitemark. Når man bruker pimpel til isfiske skal man ikke pilke, men servere med små skjelvinger, rykk og napp. (Aker 2007)

Tre forskjellige pimpler.
Foto: http://leirudfiske.mamutweb.com/subdet58.htm

En annen fiskemetode som kan være veldig effektivt er mormyshka. Når man fisker med mormyshka bruker man en veldig liten krok som er påmontert et lite lodd som varierer i størrelse fra et knappenåshode til en liten ert. Det lille loddet finnes i mange forskjellige farger, både med og uten prikker. Krokene agnes med maggot. Pilkestikken som benyttes til mormyshkafiske er liten og lett. Ytterst på pilkestikken monteres en nappindikator, noe som gjør denne fisketypen veldig spennende. (Aker 2007)

Eksemple på en mormyshkakrok.
Foto: http://isfiskebua.no/nettbutikk/index.php?_a=viewProd&productId=341

Litteraturliste:

Aker, P. (2007) Isfisketips Oslo, Lars Monsen Boksenteret Outdoors AS.