Viva la France! 14- 24 oktober 2013

Via Ferrata!

Da var det klart for ti dagers klatre tur til Correns i Frankrike. Her fikk vi klatret mye, men vi gjorde også andre ting. Vi var for eksempel på marked i Aix, vandring i Verdon kløfta og Via Ferrata i Peille. Via Ferrata var en ny og spennende opplevelse for ganske mange av oss. Det er en sport som ikke er så populær i Norge enda, men som er stor i alpelandene. Derfor begynte jeg å lurer litt på opphavet til denne sporten og det er det jeg kommer til å ta for meg i dette innlegget. Historien til Via Ferrata.

Foto: Cathrine Amundsen

Via Ferrata- Historien

Via ferrata ble ikke født i Italia som mange tror, men den første generasjonen av via ferrata ble født i Østerriket allerede i 1843 i Hocher Daschein. I 1869 ble en ny rute laget i Studli, dette var for å koble sammen to topper på Grossglockner, det høyeste fjellet i Østerriket. 

Foto: Cathrine Amundsen

Det var ikke før i 1914 at den første via ferrata ruten ble laget i Dolmittene i Italia. Rutene ble laget av det italienske forsvaret for å hjelpe tropper og utstyr fra den ene siden av fjellet til den andre. Det var på denne tiden krig og det var mange soldater som omkom i fjellene som følge av kulde, fallulykker eller snøskred. For å gjøre fremkommeligheten til soldatene bedre og ikke minst sikrere, ble det bygget faste anordninger i fjellet med stiger, bøyler og tau. 

Foto: Cathrine Amundsen

Når krigen var over ble disse rutene forlatt av forsvaret, men de lokale tok vare på dem og renoverte dem. Gammelt tauverk og skjøre trekonstruksjoner ble erstattet med stål og metall konstruksjoner. De lokale synes det var viktig å ta vare på denne trenden. I senere tid lagde også "Italian Alp Club" nye ruter for å tiltrekke turister til områdene.

Navnet Via Ferrata kommer fra Via Attressata, som betyr "Utstyrt rute". Ordet Attrezzata blir uttalt som Ferrata, og det er derfor vi i dag sier Via Ferrata. Mange engelske personer og nettsider oversetter Via Ferrata til "jern vei", men den riktige oversettelsen er egentlig "fullt utstyrt rute". En rute som er sikret med håndbøyler, stiger og liner, noe som også er standard for alle Via Ferrata ruter i dag.

Foto: Cathrine Amundsen

Via Ferrata er en utrolig fin måte å klatre klipper og fjell på, uten at du trenger å noen erfaring med klatring. For å klatre en Via Ferrata rute trenger du altså ingen spesiell erfaring og alle fra 7 til 77 år kan klatre. det finnes også enkle ruter hvor det nesten ikke er satt opp noen stiger, bøyler eller liner. Konseptet Via Ferrata har gått fra å være en måte soldatene kunne komme seg trygt over fjellet, til å bli noe som kan være gøy for alle og som gjør at alle kan få nye erfaringer med fjellet. 

Foto: Cathrine Amundsen

Kilder:

Internett: http://www.viaferrata.org/nouveausite/historique/via-ferrata-history.html Lest: 15.11.13

Solund 09-12 september 2013

Padleteknikk for nybegynner og uerfarne!

Da var det ut på tur igjen og denne gangen gikk turen til Solund og Litle Færøyna. Der fikk vi bo hos Roar Moe, også kjent fra "Der ingen kunne tru at nokon kunne bu" fra TV. Han har spesialisert seg innen tradisjonelle vestlandsbåter. På oppholdet hos han stod padling av havkajakk, ro og seiling av gamle bruksbåter i sentrum. Vi fikk et nybegynner kurs i havpadling. Derfor har jeg valgt å konsentrere meg om padleteknikk i dette innlegget, noe som også var sentralt under kurset.

Foto: Cathrine Amundsen

I følge Køhn og Rishovd (2006) hevder at de ulike teknikkene er enkle å lære seg og lette å forstå. De kan være litt vriene til å begynne med, men det trengs som regel bare litt øvelse til før de sitter. De ulike padleteknikkene en nybegynner bør kunne er fremdriftstak, lavt støttetak, forlengs sveipetak (viftetak) og baklengs sveipetak. Jeg vil nå gå grundigere inn på de ulike takene. 

Øving på de ulike takene
Foto: Cathrine Amundsen

Fremdriftstak:

Køhn og Rishovd (2006) mener at noe av det vanskeligste å lære seg er effektive fremdriftstak der belastningen fordeles på hele kroppen. Det handler om å bruke de store og sterke musklene i rygg, midje, bryst, skuldre, armer, hofter og lår, og ikke bare armene. Noe som ofte er en feil veldig mange nybegynnere gjør.
"Begynn med å vri kroppen frem på venstre side. Stikk åra i vannet på samme side når du har vridd deg frem så langt du kan i normal sittestilling. trekk så åra bakover med nesten strak arm mens du samtidig vrir deg bakover på padletaksiden. Når årebladet passerer hofta, kan du løfte det opp av vannet. Parallelt med dette vrir du overkroppen fremover på høyre side, og gjentar taket på denne siden." (Køhn og Rishovd, 2006, s. 93)

Rar fisk fikk vi også!
Foto: Cathrine Amundsen

Lavt støttetak:

Et raskt støttetak kan redde deg ut av ustøe situasjoner. Et lavt støttetak er en grunnleggende teknikk som Køhn og Rishovd (2006) mener at alle padlere må beherske før de legger ut på tur.

"Begynn med å sitte rolig i kajakken med normalt grep om åreskaftet. Vri så skaftet slik at årebladets bakside vender ned mot vannflaten, og føl hvor godt dette løfter deg. vipp så kajakken forsiktig ned mot en av sidene, før du slår årebladet mot vannflaten og kjapt retter kajakken opp igjen. Press raskt, for i motsatt fall vil bare årebladet synke ned i vannet mens du velter. I samme øyeblikk som du slår årebladets bakside mot vannflaten, trekker du overkroppen i mot senter av kajakken og retter den opp." (Køhn og Rishovd 2006, s. 95)

Balanse trening!
Foto: Cathrine Amundsen

Forlengs sveipetak (viftetak)

Dette er i følge Køhn og Rishovd (2006) et ganske enkelt padletak, der årebladet føres ut i en bred bue fra baugen og bakover mot akterstevnen. En bruker dette taket når en vil svinge vekk fra padlesiden. Det kan også brukes ved mindre retningsforandringer.
"Begynn med å vri deg frem på den siden taket skal utføres, og sett årebladet i vannet så langt frem mot baugen du kan. Før så årebladet i en bred bue langs kajakken. Jo bredere bue, desto kraftigere blir svingeffekten." (Køhn og Rishovd 2006, s. 95) Vri overkroppen slik at brystkassen hele tiden er parallell med åreskaftet. Før så årebladet inn mot akterstevnen.

Vakre omgivelser!
Foto: Cathrine Amundsen

Baklengs sveipetak:

Dette taket brukes i følge Køhn og Rishovd (2006) når en har behov for å dreie kajakken 180 grader eller ved store kursendringer.
"Begynn med å vri deg så langt bakover som mulig. Størst svingeffekt får du når du vrir deg til du kan se årebladet i vannet ved siden av akterstevnen. Før så årebladet fremover mot baugen i en bred bue mens du gjør samme bevegelse med overkroppen." (Køhn og Rishovd 2006, s. 95) Gjør det samme her som med forlengs sveipetak, brystkassen bør hele tiden være parallelt med åreskaftet, for å spare skuldrene.

Den gale geita, som fikk navnet Åre!
Foto: Cathrine Amundsen

Kilder:

Køhn, Ø. og Rishovd, H. (2006) Hav-, tur- og mosjonspadling. Kajakk. Boksenteret, Oslo. 

Klatre uke i Sogndal 26- 29 august 2013

På snufestet- hva gjør du?

I begynnelsen av skoleåret hadde vi en uke med klatring her i Sogndal. Vi delte klassen i to og hadde en økt i løpet av dagen. På disse øktene gikk vi gjennom ulike metoder innenfor klatring. Den ene metoden vi gikk igjennom var det å snu i toppen når en klatrer på led. Det var veldig viktig at alle øvde på denne metoden, slik at vi kan klatre sikkert. 

I følge Tronstad (2005) er det viktig at du får lagt tauet inn på begge sikringspunktene, når du kommer opp til et snufeste og skal fires ned igjen. Det finnes ulike løsninger avhengig av hvordan snufestet ser ut:

• Faste karabinere: Du er klar til nedfiring når tauet er lagt inn i begge karabinerne.
  

Foto: Rælingen Klatreklubb

• Borebolter med vanlige hengere: Her må du supplere med egne karabinere og eventuelt slynger dersom du skal fires ned eller topptaue. Skal du senere plukke ned disse karabinerne, er du avhengig av å kunne gå over toppen, eventuelt rappelere forbi fra et annet feste.

Foto: Norges Klatreforbund

• Sjakler eller ringer: Ved å supplere med egne karabinere, kan de brukes på samme måte som vanlige boltehengere. Tauet kan også tres direkte igjennom, dersom sjakkel- og ringfester er laget med stort hull og tykt gods.

Foto: vpg.no

Måten du kan tre tauet gjennom sjakkel- og ringfestene er i følge Tronstad (2005) ganske enkel, men det kreves full konsentrasjon fra både klatrer og sikrer. Her er noen enkle trinn å følge:

1. Klatreren hekter seg fast med en eller to kortslynger (eventuelt kuhale), og
2. haler opp et par meter tau som knyttes i en åttetallsknute.
3. Åttetallsløkken koples til sikringsløkken på selen med en skrukarabiner.
4. Klatreren knytter opp den opprinnelige innbindingsknuten, 
5. trer tampen gjennom snufestet og
6. binder seg inn på nytt på vanlig måte.
7. Åttetallsløkken koples ut av skrukarabineren og løsnes.
8. Til slutt ber klatreren om stramt tau, dobbelsjekker, kopler ut kortslyngene og er klar til nedfiring.
9. Sikrer firer ned. (Tronstad 2005, s. 143)

Kilder:

Tronstad, S. (2005) Innføring i klatring. Akilles, Oslo

Veiledertur 9-11 oktober 2013

Turplanlegging

I følge Bursell (2004) så er det første ein må bestemme seg for kva ein vil oppleve. Skal det da vera høgfjellet eller lavlandet med elver og vann????

På denne turen var det me (3. Klassen) som fekk ansvar for heile turen, og me skulle ha med oss elver frå B1 idrett og B2 friluftsliv elever. Her måtte da ein sabla god tur lages før me satte snuten ”nordover” J

 

Foto: Cathrine Amundsen

 

I følge Horgen (2010) så skal det vera ganske detaljert når ein lager turplan, den skal innehalde både ein A- plan, ein B- plan og ein C- plan. Her er det da A- plan som er hovudplanen, kor ein eventuelt må gå over til B- eller C/krise- plan visst det skjer noko uforutsett eller ulykka skulle vera ute!

Plan A skal i følge Horgen (2010) innehalde, startsted, vegval, leirplass, og endepunkt for turen. Det er også viktig når ein har elever/kunder med på tur at ein har ein læringsplan med som dagmål, td: eleven skal lære om kamerat redning i kano.

Plan B skal også ifølge Horgen (2010) innehalde alternative vegval, alternative leirplasser og alternativt endepunkt. Det bør også komme fram alternative justeringar av læringstemaer og overnattingsformer. Dette kan da vera å overnatte i telt visst været slår heilt om og det ikkje er hensiktsmessigt å sove under open himmel.

Foto: Cathrine Amundsen

Me følger framleis Horgen (2010) og går over til siste plan som er plan C/Kriseplan. Her er det viktig at ein har oversikt over kven, kva og kor. Med det så blir det meint oversikt over kven som har førstehjelpsutstyret og kven tar ansvar i gitte situasjonar. Kva er det som har hendt, er det stor grad av alvorlegheit eller liten grad. Kor har det hendt, er det nære hjelp, langt frå hjelp, er det dekning til mobil?

Foto: Cathrine Amundsen

Det er også viktig når ein planlegger at ein skaffer seg oversikt over kor det er hjelp å få i form av betjente hytter/bebyggelse. Områder med mobildekning, samt gode og enkle avtaler som gruppa også forholde seg til under vanskelege forhold og som vil styrke gruppa visst uhellet er ute.

Her er ein liten film som blei laga frå turen ( laget av Niklas Fjellet, 2013)

Kilder:

Brussel, J (2004).  Friluftsliv, Under åpen himmel året rundt. Landbruksforlaget, Oslo.

Horgen, A (2010). Friluftslivveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.