Kameratredning på bre!

Brekurs i Jostedalen 17-21 september

Denne uken var det brekurs i Jostedalen som stod på planen. Vi hadde ulikt opplegg de forskjellige dagene og var på tre forskjellige brearmer, som stammet fra Jostedalsbreen. Vi var på Nigardsbreen, Tuftebreen og Åbergstølsbreen. De to første dagen var det opplegg rundt sikkerhet, stegjernsgange, taulag og redning, som veilederne stod for. De neste tre dagen fikk vi velge fritt innad i taulagene hva vi ville gjøre eller øve mer på.

En bre er en masse av snø og is som vesentlig ligger på land og som er eller har vært i bevegelse. En definisjon av glasiologen og forskeren H.W.Ahlmann fra 1930-tallet. Dette er kanskje en litt vanskelig definisjon, men som i praksis betyr at all snø og is som ligger på landjorden sammenhengende i mer enn 10 år kalles en bre. 

Det finnes flere bretyper her i norge: platåbre, alpin dalbre, isstømnett eller bre av spitsbergtypen, botnbre og hengebre. Alle disse bretypene er ulike i form av hvor de ligger hen. Men det som er felles for alle disse bre typene, er at de alle har sprekker. Sprekkene oppstår på forskjellige steder på breen, og dannes ved at breen hele tiden er i bevegelse. Det finnes tre ulike typer sprekker:

• Randsprekker: oppstår langs kantene på breen, gjerne der breen svinger (yttersving).
• Tverrsprekker: oppstår på tvers av breen, når breen får et brattere fall.
• Lengdesprekker: oppstår langs breen, når dalen breen ligger i utvider seg.

Det som er viktig å tenke på når en ferdes på bre er at det finnes sprekker som en kan falle ned i. På blåis er det enkelt å se sprekkene, og dermed se hvor en skal ferdes trygt. Men på en bre som er dekt med snø, vil også sprekkene være dekt igjen med snø og det er da lettere å falle gjennom snøen og ned i sprekkene. Derfor burde man alltid gå i taulag og spesielt på snødekt bre. Men uhell skjer, og det er derfor lurt å lære seg kameratredning og øve på dette under sikre omgivelser.

Kameratredning: 

Førstemann i taulaget har falt ned i en sprekk og resten av taulaget holder igjen på toppen av sprekken. 

Førstemann i taulaget har falt ned i en sprekk og resten av taulaget holder igjen.
Bilde: Stein Erik

Hva gjør vi nå?

1. Andremann i taulaget må få avlastet tauet ved hjelp av et sikringsmiddel. Dette gjør han ved å skru inn en isskrue, feste en skrukarabin i isskruen, for så og feste en klemknute på tauet, som så festes i skrukarabinen. Han kan nå be de andre i taulaget om slippe opp, for å se om sikringsmiddelet fungerer.
2. Andremann kan nå binde seg ut av tauet som går ned til førstemann, men før han gjør det må han sikre seg i tauet, slik at ikke han også faller ned i sprekken. dette gjør han ved å feste en ny klemknute på tauet, foran den andre, for så bruke en slynge som han fester med en skrukarabin i sentralløkken på selen sin. Han kan nå bevege seg bort til kanten, for å sjekke om førstemann har det bra og samtidig være sikret.
3. Han vil nå bruke hjelpe tauet, som taulaget har med seg, til å dra opp førstemann i sprekken.
4. Han fester hjelpe tauet, ved hjelp av en åttetallsknute, i skurkarabinen. Fester så en skrukarabin på hjelpetauet og fører dette ned til førstemann i sprekken, som igjen fester skrukarabinene i sin sentralløkke.
5. Nå kan andre mann sende hjelpetauet bakover til de andre i taulaget og dermed dra opp personen nede i sprekken.

Her blir personen dratt opp.
Bilde: Stein Erik

Det er lurt å legge en sekk under hjelpetauet, ytterst ved kanten, for at ikke tauet skal grave seg ned i snøen. Dette er en metode som fungere veldig godt på snødekt bre. Når det gjelder redning på blåis er faktisk den enkleste måten, å få opp noen fra en sprekk, rett og slett bare å reversere hele taulaget, rygge. 

Litteratur:

S.Haslene. Breboka- Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport. Kap. 2 og 9

Tips til en god leirplass!

Høyfjellstur 3-9 september

Vi har vært en uke på tur med hele klassen. Vi har jobbet med orientering, valg av leirplass og vegetasjonslære under turen. Vi fikk alle beskjed om å forberede litt informasjon om en plante eller et tre, som vi skulle snakke om for klassen. Jeg snakket litt om Fjellsveve og dets egenskaper. Turen begynte på Grinde utenfor Leikanger og vi skulle i løpet av disse syv dagene ta oss over fjellet og tilbake til Sogndal. Etter tre dager to vi farvel med veilederne og resten av gruppen og fortsatte vår ferd mot Sogndal. Det var både utfordrende og spennende å være på tur i hele syv dager.

De første dagene med veilederne var det blant annet fokus på valg av leirplass. Det som er viktig når en skal velge seg ut en leirplass, er at det først og fremst er noenlunde flatt terreng og at en har tilgang på drikkevann, i form av en bekk eller elv. Leirplassen skal selvfølgelig være flat, men også tørr. Her er det viktig at en finner seg en stor knaus eller rabb, som vil gi en naturlig drenering av vannet vekk fra teltet dersom det skulle begynne å regne. I og med at det stort sett regnet gjennom hele turen vår, var dette noe som ble veldig viktig for oss, ingen av oss hadde lyst til å våkne opp i vanndam.

Leirplass dag 1, på "Flyplassen". Foto: Cathrine

Tips til en god leirplass:

• Finn et flatt terreng, og rydd unna kvister og steiner som ligger på bakken der hvor teltet skal slås opp.
• Slå opp teltet på en stor knaus eller rabb, for naturlig drenering av vann vekk fra leirplassen.
• Slå opp teltet på et sted hvor det er le for vinden. Er en på høyfjellet er det lurt å sette opp teltet slik at kort sidene vender mot vinden.
• Slå leir i nærheten av en elv eller bekk, for og enkelt å ha tilgang på drikkevann og vann til matlaging.
• Skal en tenne opp bål, må en lage bål plass langt nok unna teltet, slik at det ikke kan ta fyr ved et vindkast. 3-5 meter er som regel bra.
• Bruk helst bålplasser som er eksisterer fra før av, men er det ikke noen der hvor en skal slå leir, må en grave seg en bålgrop. Dette gjør en ved å fjerne det øverste laget av jorda, legger dette til siden, og graver seg en grop. Det øverste laget legges tilbake igjen når vi forlater leirplassen.
• Hvis man er en stor gruppe på tur, er det lurt å grave seg en latrine, slik at en kan gå på do på et sted og ikke i hele skogen. Her gjør en det samme som når en lager en bålplass, men en graver et dypere hull. Ha alltid med deg fyrstikker, slik at en kan tenne på dopapiret.

Litteratur:

Bursell, J. (2004) Friluftsliv- under åpen himmel året rundt. Landbruksforlaget

Kameratredning i kano!

Kanotur til Holm og Tingastad 23-25 august.

Den første turen for oss på B2 friluftsliv var en kanotur, som begynte fra Amlabukti i Kaupanger. Vi padlet så over til Holm, hvor vi hadde leir. Under hele turen var det fokus på padleteknikk, sikkerhetsprosedyrer og regler ved padling av kano. Det er mange risikomomenter ved det å padle kano. Mye kan skje underveis på turen og det skjer som regel helt uventet. Det er derfor viktig å ha ulike sikkerhetsprosedyrer og regler klart før man starter turen.


De viktigste sikkerhetsprosedyrene er egenredning (øve på å kunne seg opp i kanoen på egen hånd eller å komme seg inn til land), kameratredning (bruker en av de andre kanoene til å tømme kanoen som har veltet for vann eller å komme seg tilbake i kanoen) og førstehjelp (HRL ved drukning, hypotermi og gnagsår, kutt osv). Det er viktig å øve på dette på forhånd, så alle vet hva de skal gjøre dersom uhellet er ute. Gode regler kan for eksempel være at to og to kanoer padler sammen. Da kan man bruke kameratredning, hvis en av kanoene går rundt.


Kameratredning:
Uhell i kano skjer som sagt ganske uventet og det er derfor viktig å øve på hva man skal gjøre. En kan selvfølgelig lese seg opp og tenke seg til hva man skal gjøre, dersom en kano velter. Men det og faktisk å øve på dette i praksis, er alfa omega for og faktisk vite hva man skal gjøre dersom uhellet er ute. Vi fikk øvd på dette på turen vår til Holm under trygge og sikre forhold, opp til flere ganger. Først en gang hvor en båt veltet og en kamerat båt kom til redning, og så en gang hvor alle kanoene veltet og vi måtte selv finne ut av hvordan vi skulle få til dette. Her er et eksempel på hvordan en kamerat redning kan foregå, hentet fra Mytting og Bischoff’s bok Friluftsliv: Grunnbok, studieretning for idrettsfag.

1. De to i vannet svømmer til hver sin stevn, og kameratbåten legger seg vinkelrett på den kantrede båten.
2. Den ene stevnen trykkes ned, men den som svømmer nærmest kameratbåten, hjelper bakpadleren med                        å løfte stevnen opp av vannet, samtidig som forpadleren stabiliserer båten med støttetak.
3. Kanoen dras inn over kameratbåten og snus.
4. Kanoen settes ut igjen på samme side.
5. De to i vannet entrer den tomme kanoen mellom kameratbåten og egen kano (en om gangen). De to i hjelpekanoen stabiliserer ved å holde fast i relingen på den tomme kanoen.

Bilde hentet fra google.com

Litteratur: 
Mytting, I. og Bischoff, A. (1999) Friluftsliv: Grunnbok, studieretning for idrettsfag. Oslo: Gyldendal undervisning. S.167